Vestfold Ultra Challenge 2014 med tømmerstokkbein

De fleste nordmenn nærer en dyp, men ubestemmelig, kjærlighet til det knøttlille fylket Vestfold. Over halvparten av fylket er dekket av skog og det var i skogkledde åsene vi skulle tilbringe lørdag 24. mai.   Rundt kl 08. var vi 110 på startstreken ved Hvitstein stadion i Holmestrand. Noen av oss skulle løpe den lengste distansen på 82 km, mens de øvrige skulle løpe 50, 27 eller 17 km.

I følge løyebeskrivelsen skulle løpet stort sett gå på sti eller grus og være relativt kupert med til sammen 2400 høydemeter. Fra starten i Holmestrand skulle det stort sett gå nordover gjennom de grønne skogene i Vestfold og deretter inn i Buskerud med vending like sør for Konnerud i Drammen etter 41 km. Deretter skulle vi løpe samme trasé tilbake til Holmestrand.

Startområdet ved Hvitstein Stadion 

Det var rett i underkant av 20 grader og høy luftfuktighet etter nattens kraftige regnskyll. Rett før start fikk vi de siste instruksene av Tomas Pinås som var primus motor for løpet. Jeg kjente meg relativt daff når jeg våknet, og kroppen føltes litt tung og slapp der jeg stod og ventet på starten.

Starten gikk og tempoet i front var høyt. Jeg så Sondre Amdahl og en annen løper forsvinne i det fjerne. Selv om jeg løp sakte i forhold til de som løp i front gikk de to første kilometerne alt for raskt med kilometertider under 5 minutter. Etter tre flate kilometer på asfalt gikk løpet over i en fase med lett stigning på en jordvei. Det kom en del løpere bakfra som passerte i et voldsomt tempo - trolig noen som løp en av de kortere distansene.

Spreke ultraløpere skravler alltid før start 

Løpet steg jevnt og trutt opp til Liglaneren på 260 meter. Deretter gikk det i berg og dalbane over Brannåsen, ned til Orebergvannet og bratt opp til Hvittingen på 404 meter der de som løp 27 km snudde. Beina kjentes alt for tunge til å skulle løpe så langt, men jeg forsøkte å innbille meg selv at 82 km er ganske kort.

Ved stikrysset på toppen av Hvittingen stod Tomas Pinås og geleidet oss som skulle løpe de lengste distansene inn på en smal og temmelig teknisk sti. Etter å ha løpt et stykke uten å ha sett noen merkebånd kom en dansk løper i mot. Han hadde snudd da han hadde blitt usikker på om han hadde løpt feil. Vi tok en kikk på kartet og kom til at vi trolig var på rett spor og humpet nedover den glatte stien til en bekk i bunnen av et søkk. Deretter løp vi over en liten ås før vi kom ned på den asfalterte veien som går opp Hanekleiva og ned til den første matstasjonen som var ved 18 km. Jeg fikk i meg en brødskive, litt banan, cola og vann i tillegg til å få fylt opp flaskene med god hjelp fra de som betjente matstasjonen.

Klar til start 

Kort etter matstasjonen var det en steinete nedstigning til E18 som vi deretter løp langs et par kilometer for å  så svinge oppover i marka igjen. Fra 60-70 høydemeter gikk det jevnt oppover inntil vi kom til krysningen av Haukelielva der de som løp 50 km snudde. Solen hadde tittet frem og det begynte å bli varmt så det var deilig å vade over elven.

 Etter å ha krysset elven løp vi et lite stykke nedover Kålmoveien der det kom terrengsyklister som syklet Montebellorittet i mot. Vi hadde fått beskjed om å passe på så ikke syklistene ble skadet. Fra vi forlot veien ble jeg liggende i en liten gruppe med Ninette Banoun, Harald Zeigler og danske Lars Kirkegaard. Det skulle vise seg at vi kom til å løpe mer eller mindre samlet i flere timer fremover.

Vi klatret jevnt og trutt oppover frem til vi kom til Kabretta som var en idyllisk liten gressvoll med en hytte og et par uthus der søsteren til Harald betjente den morsomste matstasjon underveis. Her var det ikke mangel på ulike godsaker og jeg ble blant annet servert en øl som smakte herlig i varmen.

Tomas Pinås gir instrukser før start 

Etter Kabretta steg vi videre oppover og løp forbi toppen av Montebello og videre til Presteseter på omkring 520 høydemeter. En snau kilometer etter Presteseter kom Sondre Amdahl, som vant løpet, i mot i en imponerende hastighet.

Deretter gikk det bratt ned og over et område med mye gjørme og myr. Kroppsvekten min på 90 kg gjorde at jeg sank herlig dypt ned i gjørma. Etter en stund kom de som lå på andre og tredjeplass i mot med 5 minutters mellomrom.

Før runding gikk det først bratt nedover på en grusvei og deretter på sti frem til vi nådde vendepunktet ved gården Rønnehue ikke så langt sør for Konnerud i Drammen. Jeg snudde og fulgte etter Ninette oppover mens Harald og Lars spiste litt og kom like etter. På vei oppover kom det stadig løpere i mot. Etter klatringen tilbake til Presteseter kjentes beina veldig tunge og jeg skjønte at det kom til å bli en lang tur til mål. Lars og Harald løp forbi og jeg klarte ikke lenger å henge med.

Det var herlig å komme tilbake til Kabretta. Søsteren til Harald og de andre som betjente matstasjonen hadde grillet pølser og kokt tomatsuppe i tillegg til at de serverte brød nøtter og snacks. Jeg spiste en grillpølse og drakk tomatsuppe og tok meg en øl før det bar videre nedover den rufsete traktorveien fra hytta. Harald og Lars forsvant i et forrykende tempo. Jeg kjente at jeg burde ha trent mer på å løpe nedover, da jeg ble utrolig stiv og støl på fremsiden av låret av nedoverløpingen. Ninette passerte meg også og jeg slet veldig med å følge henne.

Det var etterhvert såpass varmt at det vår utrolig deilig å vasse over Haukelielva der jeg fikk vasket ansiktet og kastet litt vann på hodet. Der sved på fremsiden av låret i nedoverbakkene og i de siste bakkene ned mot E18 gikk det veldig treigt fordi lårene ble så stive. Vi passerte Lars som også begynte å bli sliten. Det var godt å komme fremt til matstasjonen ved Hanekleiva der jeg fikk fylt opp drikkeflaskene og spist kanelgifflar, banan, sjokolade og potetgull før de siste 18 km til mål skulle forseres.

Etter matstasjonen gikk løypa oppover Hanekleiva for deretter å klatre opp til Kjeksrødhvittingen, ned i et søkk og til slutt bratt opp til topplatået på Hvittingen. Det var veldig varmt og fuktig og jeg drakk opp resten av drikken før de bratte nedoverbakkene fra toppen begynte. Jeg slet kraftig med å løpe i de bratte nedoverbakkene og Ninette forsvant på ny forut. Etter å ha passert Orebergvannet løp vi sammen et stykke - begge like tørste i den sterke varmen. Jeg trodde det skulle dukke opp en bekk snart, men kilometerne gikk og ingen bekk viste seg i skogen.

Det var heldigvis lange strekk som gikk i skyggen under trærne. Jeg begynte å bli utrolig tørst og var helt tørr i munnen. Når det var rundt 5 km igjen til mål møtte jeg broren til Lars som var support for Lars. Han spurte hvordan det gikk og jeg fortalte at jeg var veldig tørst. Han hadde parkert et par kilometer lengre og så at jeg bare kunne forsyne med av drikke fra kjølebagen i baksetet på bilen. Jeg fikk litt ekstra energi av den gode nyheten. Etter et par minutter dukket det opp en liten bekk og jeg stoppet og drakk halvannen liter vann i rekordtempo før jeg fikk tilbake energien og fortsatte mot mål. De siste kilometerne mot mål gikk greit med den nye energien vannet hadde gitt.

Mann med støle bein løper i mål (foto: Tomas Pinås) 

Målstreken ble krysset etter 11 timer og 23 sekunder. Med unntak av beina som var utrolig stive og støle kjentes resten av kroppen temmelig fin. I tillegg til beltespenne og en medalje formet som et fly ble det servert grillpølser og cola ved mål. Begge deler smakte uvanlig godt etter en lang dag i terrenget.

Deltakermedalje 

Neste gang jeg deltar skal jeg trene mer på å løpe i bratte nedoverbakker. I tillegg skal jeg ha med meg litt mer drikke det siste strekket dersom det er spådd varmt vær. Løpet var bra arrangert med god stemning og matstasjonen på Kabretta var spesielt bra.

161 km med oppoverbakke fra London til Oxford - Thames Path 100

Det Thames Path 100 tilbyr er nesten uimotståelig; muligheten til å løpe 161 kilometer (100 miles) fra London til Oxford. Ikke noen tullete helgetur til London med eksotisk mat i Brick Lane, moderne kunst på Tate Modern, doven øl på pub eller trasking i marerittgaten Oxford Street, men rett og slett noe så enkelt som å  løpe langs elvebredden fra en kjent by til en annen.

De 300 plassene gikk fort unna under påmeldingen i fjor sommer. Selv kom jeg ikke på ideen om å løpe før i vinter, men det ble heldigvis noen ledige plasser fordi noen trakk seg.

På deltakerlisten var ultraløperen Mari Nustad Mauland fra Stavanger som vant kvinneklassen i Ultrabirken i 2013. I tillegg var det "norske" kinesiske ultraløperfantomet Jin Cao påmeldt. Det var ellers bred internasjonal deltakelse med løpere fra de fleste kontinenter.

Selv om løpet ikke gikk i det norske høyfjellet var kravet til innhold i sekken like strengt; overlevelsesteppe, regnjakke, fløyte, kart og kompass, drikke, varm lue og hansker var blant de tingene man måtte bære med seg underveis. Under Ursvik Ultra i Stockholm begynnelsen av april løp jeg med den nye løpesekken min fra Salomon i 9 timer. Den bestod generalprøven såpass bra at den fikk lov til å være med til England.

The Dukes Head - utmerket sted å lade opp til løp 

På forhånd hadde jeg booket overnatting rett ved startstedet og sørget for at et hotellrom stod og ventet på meg i Oxford slik at jeg hadde en hule til sårslikking og soving etter målgang.

Deltakerne forbereder seg til start i det gamle rådhuset i Richmond

Start var lørdag 3. mai kl 10, men før starten var det sjekk av utstyret i sekken og innlevering av drop-bags til de to matstasjonene underveis disse ville bli plassert på. For første gang hadde jeg på meg løpsklær fra Norges første ultraløperklubb; Romerike Ultraløperklubb,  der jeg meldte meg inn i romjulen. Jeg ble med en gang gjenkjent som norsk blant noen av arrangørene som nettopp hadde løpt Hoka Highland Fling og fått meg seg den store deltakelsen fra Romerike Ultraløperklubb. De hadde også fått meg seg seieren til Sondre Amdahl og hadde i tillegg lært seg navnet hans.

Idyllisk ved start 

Klokken 9.30 samlet vi oss i det gamle rådhuset i Richmond og fikk en briefing av arrangøren. På bakgrunn av flommen tidligere i år var det enkelte omveier underveis. Vi ble gjort oppmerksomme på at ruten var godt skiltet, men at det ikke var uvanlig at noen tullet med skiltene, noe jeg fikk erfare et par ganger underveis.

Det var nedtelling til start og kl 10 la alle de 310 deltakere i vei. Å løpe langt er hardt for kropp og sinn og det skulle vise seg at det kun var 147 som nådde mållinjen. Det første strekket var padde-flatt på underlag som stort sett vekslet mellom fin grus og jord - godt for føttene og lett å løpe på. Jeg lå midt i et stort felt på rundt 30 løpere og fulgte tempoet i gruppen. Vi passerte 10 km på godt under 5.30-tempo, noe jeg viste var alt for raskt dersom jeg skulle ha noen sjanse til å overleve den andre halvparten av løpet. Ved Hampton Court slott reduserte jeg derfor hastigheten og lot gruppen jeg var i sige i fra. Jeg ble passert av Mari som løp lett og fint. 

Forventningsfulle ultraløpere i toalettkø før start 

Været var veldig fint med sol og lite vind. Det hadde regnet på forhånd, slik at det var en del sølepytter og gjørme. De første timene av løpet hadde dette liten betydning da det stort sett gikk på fine opparbeidede turveier langs Themsen. Flytrafikken til og fra Heathrow var underholdning de første 45 km. Løpet begynner omtrent midt mellom flyplassen og London sentrum og tar en 45 km sydlig bue, slik at det ble mange timers løping med utsikt til fly. I tillegg passerte vi stadig roklubber der roerne var uten på lørdagstur på elven. 

Enkel og grei huskeliste over dagen gjøremål 

Kroppen kjentes helt grei ut, selv om det ikke var veldig mye futt i den, Uken frem til løpet gikk med til en halsbetennelse kombinert med kraftig pollenallergi, slik at lufveiene fortsatt var litt småruskete ved start.

På matstasjonen rundt 35 km slo jeg av noen ord med Jin som løp til tross for at det ikke var så lenge siden han hadde blitt operert i foten. Maten var god og servicen fra arrangøren var upåklagelig, Jeg fikk blant annet i meg jordbær, druer og bringebær.

Briefing i det gamle rådhuset før start

På det neste strekket begynte jeg å kjenne i beina at jeg hadde løpt et stykke. Enkelte ganger forlot man bredden av Themsen og løp gjennom småbyer der det var betongheller på fortauet - dette føltes i overkant hardt å løpe på. Etter rundt 45 km ble Windsor Castle passert. Dronning Elizabeth II pleier visstnok ofte å tilbringe helgene der, men jeg så ikke noe til henne. Deretter ble Themsen krysset og Eton College passert.

Det neste strekket var fint og lettløpt.  Med unntak av noe små bakker her og der, var det stort sett veldig flatt. De mest utfordrende stigningen var trappene opp og ned fra elvebreddene til de broene vi krysset. Inn mot matstasjonen på 61 km kjente jeg at jeg var i ferd med å gå tom for næring. I tillegg var det ofte 2-3 km lengre til matstasjonen enn det som stod i informasjonen om løpet. Når man nesten er tom for næring føles hver ekstra kilometer veldig lang. Jeg tok en solid pause på matstasjonen og fikk i meg godt med mat, druer, jordbær, banan, nøtter og ulike slags brødmat. Jeg møtte Mari som dessverre slet med smerter i kneet sitt.

Jeg fortsatte videre og det gikk jevnt og trutt oppover langs elven. Det var masse folk ute og spaserte, og mange spurte oss hva slags løp vi deltok på. Etter drøye 65 km løp jeg meg litt vill i byen Marlow der jeg til alt overmål lykkes med å havne midt inne i blandingen av et marked og et tivoli. Etter noen minutter surring fikk jeg spurt meg frem og fant tilbake til "Thames Path" som løpet følger.

Etter 9 timer og 25 minutters løping kom jeg til matstasjonen i Henley-On-Thames som var halveis i løpet. Her var det helt fantastisk service fra arrangørens side. Jeg ble dyttet ned i en campingstol. En tok de to drikkeflaskene jeg hadde og fylte dem, en annen bragte meg en pastarett, mens en tredje kom med drikke og kaffe. Av erfaring vet jeg at det først er når man er halvveis at et ultraløp virkelig begynner. Jeg tok meg derfor god tid til å spise og drikke godt før jeg la i vei i den kjølige kveldsluften.

Briefing i det gamle rådhuset før start 

Det neste strekket gikk til Reading. Solen gikk ned og det ble tusmørkt. Beina begynte å bli litt stive og jeg gikk et stykke, da dette kjentes bedre. Inn mot matstasjonen i Reading havnet jeg og en tysk løper i et slags industriområde i utkanten av byen. Det viste seg at noe spøkefugler hadde kost seg på lørdagskvelden med å gjøre om på merkingen slik at vi ble ledet i feil retning. Etter ti minutters surring rundt omkring i tussmørket fant vi tilbake til traseen og jeg fikk varslet arrangøren om feilmerkingen da jeg kom frem til neste matstasjon.

På vei ut at Reading løp jeg sammen med et par tyske og et par engelske løpere. Det pågikk konserter langt traseen i noen store konserttelt, og flere tusen øldrikkende mennesker festet bare noen meter fra der vi kom sigende i mørket med hodelyktene tent. Jeg kjente at det hadde vært fristende å hoppe over gjerdet og ta en øl, men valgte å forsette i mørket langs elven.

Med Jin Cao før start

Etter drøye 100 km begynte jeg virkelig å bli sliten. Løypa forlot Themsen og gikk bratt opp og ned. Deretter kom det et lengre parti med herlig gjørmesuppe. Til tross for at hodelykten ga ganske godt lys, var det vanskelig å se forskjell på den gjørmen som var litt glatt og den som var veldig glatt.

På vei inn i Whitchchurch-on-Thames etter 107 var det full fest i flere lokaler langs løypa. Noen morsomme spøkefugler hadde på ny snudd på pilene. Jeg fulgte heldigvis i hælene til to løpere som visste hvor vi skulle slik at jeg ble  ledet frem til neste matstasjon på rådhuset i byen, for anledningen pyntet med fargerike partylys.

Deretter begynte løpet for alvor for min del. Løypa gikk veldig bratt opp og ned i noen åser nord for Themsen og det var veldig gjørmete og glatt. Jeg snublet stadig vekk, både fordi det var glatt og fordi beina hadde begynt å bli veldig stive. Jeg ble passert av to kvinnelige britiske løpere. Den ene løp, mens den andre fulgte hakk i hæl i rask gangtakt. Jeg sa til henne at jeg ville forsøke å kopiere stilen hennes, og jeg fant ut at det gikk like raskt som å småløpe og snuble.

Den neste matstasjonen skulle være i Streatley etter 113,6 km. GPSen min viste 119 km ved ankomst. Jeg dumpet med på en stol der jeg fikk servert bakt potet med ost. Ute hadde temperaturen falt til 0 grader og jeg skiftet fra korte til lange løpetights. I tillegg tok jeg på meg en ekstra superundertrøye, da fuktigheten fra Themsen gjorde at det var ganske rått og kaldt. Jeg dro ut fra matstasjonen med en kaffe i hånde.

Etter noen kilometer tok jeg igjen en gruppe med 5 løpere, og vi slet oss i fellesskap gjennom det neste partiet frem til Wallingford på veldig gjørmete og våte stier. Etter matstasjonen i Wallingford var Thames Path stengt et langt stykke fordi det ikke var mulig å krysse ved slusen ved Benson som ble reparert. Vi la derfor ut på en lang omvei på den andre siden av elven. Jeg fulgte etter en løper med tre flotte blinkende røde lys bak på sekken sin, og var såpass fasinert av lysene hans at jeg ikke merket at vi tok feil i et kryss. Etter å ha trasket et stykke tilbake og lett litt fant vi tilbake til løypa.

Etter 130 km gikk løpet inn i en veldig kald fase. I rundt en mil gikk stien gjennom halvlangt gress som var klissvått av dugg med massevis av gjørmehull, I tillegg seg dis fra elven inn over land og gjorde det veldig fuktig og kaldt. Til tross for at jeg tok på meg jakken min, slet jeg med å holde varmen skikkelig. Det var en drøm å bli ferdig med det våte og tåkete partiet og nå matstasjon i rådhuset i den lille byen Clifton Hampden etter rundt 140 km.

Blid etter 9 t 25 min løping - drøye 14 timer til mål 

Jeg var fortsatt kald når jeg forlot matstasjonen. I tillegg var beina såpass vonde at hvert skritt var ubehagelig. I den høyre foten hadde jeg fått en betennelse på oversiden. Jeg hadde løsnet skolissene så mye som mulig for ikke å lage unødvendig press på foten, men dette gjorde at skoen satt litt for løst. Det virket likevel som den beste løsning. Etter en liten stund stod solen opp, noe som var helt fantastisk. Selv de første strålene ga varme, og jeg skjønte at varmen ville komme tilbake til kroppen etter en stund.

Frem til matstasjonen ved Abingdon på offisielt 146 km gikk jeg hele tiden. Jeg prøvde å tenke på positive ting og glemme at beina var veldig vonde. I perioder fungerte det veldig bra, mens i andre perioder tenkte jeg negativt i tillegg til å ha vonde bein. Jeg ble passert av en en de løpere der jeg haltet meg avgårde mot Oxford. Jeg falt fra 66 plass totalt til 80 plass i løpet av den siste tredjedelen av løpet.

Langs Themsen 

På  den siste matstasjonen ved Lower Radley insisterte en av de som betjente den på at jeg skulle spise eplekake. Jeg hadde egentlig mer lyst på salt mat, men spiste et par små stykker med eplekake og den var faktisk veldig god. I tillegg gjorde jeg den hyggelige mannen lykkelig.

Fra den siste matstasjonen var det 8 km opp til Oxford. Det er egentlig ikke veldig langt, men det kjentes ganske godt. Da det var 5 km igjen skjønte jeg at jeg ville klare å komme meg i mål innenfor 24 timer og beit tenna sammen og presset meg videre. GPS-klokken var for lengst utladet og jeg brukte mobiltelefonen som klokke og kart for å passe på at jeg holdt et høyt nok tempo.

100 meter til mål - himmelsk følelse 

Det var en helt fantastisk følelse å forlate Themsen for å begi seg det aller siste stykket til mål. Når det var 100 meter igjen stoppet jeg opp og tok et bilde, mens publikum jublet. De ropte at det kom en løper bak meg og jeg fikk opp farten og løp over målstreken 11 sekunder før nestemann på tiden 23.48.

I mål i Oxford med "100 miles one day" beltespenne

I mål fikk jeg en stor klem av kvinnen blant arrangørene, premie og ble fotografert før jeg ble plassert i en stor og servert baconsandwich og kaffe. Deretter ble det dusj og prat med andre deltakere i målområdet før jeg kom meg til hotellet.

Av de 310 som startet kom 147 i mål. Det ble plass nr 80 for min del, noe jeg er veldig fornøyd med i min 100 miles debut.

Løpet var veldig bra og profesjonelt arrangert av et utrolig hjelpsomt og hyggelig team. Stemningen løperne i mellom var supergod. Jeg er ikke helt sikker på hvor langt løpet egentlig var. Det skulle være 100 miles - eller 161 km - men GPSen min viste bortimot 168 km. Uansett om det var en ene eller andre distansen var mitt første 100-miles løp en positiv opplevelse. I dag skal jeg humpe blid og fornøyd rundt i Oxford som turist før jeg flyr hjem igjen til Norge i kveld.



Täby Extreme Challenge 100 Miles

The Great New York 100 Mile Running Exposition (TGNY)