mandag 24. april 2017

Sur mann løper TEC 100-miles

Jeg pleier å ha godt humør og er grunnleggende optimistisk. Da jeg våknet om morgenen dagen jeg skulle løpe det 161 km lange TEC 100-miles for tredje gang var jeg rett og slett ganske sur.

De siste dagene hadde kroppen vært i ulage; vondt i halsen, tett i nesen, såre øyne og kvalme. Jeg kjente meg ikke bra, men kroppen var litt bedre enn den hadde vært et par dager tidligere, da trappen opp til andre etasje hjemme var veldig tung. Jeg var fortsatt ganske uggen i kroppen, men bestemte meg for å prøve meg. TEC 100 går tross alt i snille omgivelser i en trasé som er fri for de store utfordringene.

Sliten mann ved vending etter rundt 100 km - foto: Martin Ramefelt 
Kvelden før løpet var det løper-buffet på løperhotellet i Täby rett utenfor Stockholm. Jeg traff Helle Manvik fra Romerike Ultraløperklubb og hennes to svenske venner Stein Åke og Emil som begge skulle debutere på 50-miles.

Etter bufféten fortalte den svenske ultraløperen Johan Steene  om sine erfaringer fra det 900 km lange Trans Pyrinenea  med 62 500 positive høydemeter. Han var også innom sin deltakelse på Barkley Marathon der han lykkes med å fullføre 3 av 5 runder.

I tillegg til at det var interessant å høre på ham, var det greit å få satt TEC 100 litt i perspektiv. Dersom TEC 100 med sine 161 km og drøye 2000 positive høydemeter skulle bli veldig slitsomt bestemte jeg meg for å huske på at Johan Steene hadde løpt litt lenger.

På løpsdagen spiste jeg frokost med Marit K. Berg Bjerknes og forsøkte å skjule surheten som preget meg. Vi kjørte til startstedet kl 09 for å hente startnummer og gjøre de siste forberedelsene til løpet. Ved start traff vi flere kjente og mye av tiden gikk med til hyggelig småskravling med et par amerikanske løpere hvorav den ene kom helt fra Hawaii og norske Svein-Erik Bakke som vant 50-miles på en veldig sterk tid.



TEC 100 består av 14 runder á 11,5 km. Ved vending ved Ensta Krog går løpet gjennom et stort telt der man har utstyret sitt og der det også er matstasjon. Jeg løp både i 2015 og 2016 og var derfor godt kjent med traséen etter å ha vært gjennom den 28 ganger tidligere.

Ett kvarter før start var det brief for deltakerne inne i teltet 

De siste instruksene blir gitt rett før start
Strategien min for løpet var på 4 punkter:
1. Sjekke om jeg i det hele tatt kunne løpe
2. Ikke løpe videre hvis det ikke var forsvarlig pga for høy puls ol
3. Fokus på å fullføre for å kvalifisere meg til Western States 100 lotteriet
4. Løpe mest mulig alene for ikke å plage andre siden jeg var så sur

Noen filmskoleelever foreviget løpet 

Oppstilling ved startfeltet et par minutter før kl 10

Marit og Helle noen få sekunder før start 

Helle er lokomotiv 
Etter rundt 20 minutter skjønte jeg at jeg ikke var mer småsyk enn at det kunne være mulig å fullføre. Dette førte til at surheten slapp taket, for å først komme tilbake igjen da jeg begynte å føle meg små-sjaber igjen etter 2-3 timer. Diverse tegn på forkjølelse inklusive en periodevis kokvarm kropp var en ting, mens en plagsom kvalme var det verste.

Årsaken til de kroppslige plagene var ganske åpenbar for meg. På nyttårsaften for et drøyt år side ble klart at jeg måtte gro skjegg og beholde det inntil jeg hadde løpt ti 100-miles løp. På det daværende tidspunktet hadde jeg løpt tre 100-miles løp, slik at jeg måtte ha skjegg inntil jeg hadde løpt syv løp til.

I løpet av 2016 løp jeg fem 100-miles løp. Ved årsskiftet gjenstod det derfor kun to løp før skjegget kunne fjernes. Jeg jeg begynte imidlertid å merke at det ikke skulle bli lett å nå målet, da skjegget ønsket å bli. Natt til første nyttårsdag drømte jeg at skjegget fortalte meg at det ville kjempe mot ethvert forsøk fra min side på å nå målet.

Til tross for at jeg sjelden er syk ga skjegget meg en kraftig halsbetennelse på vinteren som et varsel om hva jeg kunne vente meg dersom jeg forsøkte å nå målet.

Det første forsøket på å løpe et 100-miles løp i 2017 endte med fiasko. Jeg var nødt til å bryte Ultra Trail Sierras del Bandolera 100 Miles begynnelsen av mars fordi jeg ble litt kald. Da jeg satt og hutret av frost i skammens buss fra matstasjonen jeg brøt på hørte jeg skjegget le hånlig til meg.

Fine stier og god merking 

På turveien langs Rönningesjön

Matstasjonene som er betjent av barn er litt lavere enn de øvrige matstasjonene
Det var liten tvil om at ubehaget jeg følte skyldtes at skjegget ville hindre meg i å gjennomføre mitt niende 100-miles løp. Mens jeg løp fjerderunden på TEC kjente jeg at selvfølelsen min ville lide kraftig dersom jeg tillot skjegget i å hindre meg i å gjennomføre det andre 100-miles løpet på rad. Jeg bestemte meg derfor for å fortsette til tross for at kroppen mildt sagt kjentes elendig. I tillegg var det veldig viktig for meg å gjennomføre et kvalifiseringsløp til Western States 100-miles.

Man ser ikke så mange ansikter under løpet, men desto flere rygger

Under deler av løpet var jeg så sur at jeg irriterte meg over denne bilen 
Til tross for at jeg var sur gjennom hele løpet var alle andre løpere hyggelig mot meg. Det samme gjaldt funksjonærene. Jeg tenkte derfor på at det kanskje ikke er så ille å være sur som jeg hadde trodd.

Et tegn på at jeg var sur var at jeg lykkes å irritere meg over helt ubetydelig ting, selv om jeg prøvde å skjule det så godt jeg kunne. En ting jeg irriterte meg veldig over var øyevippene til en bil som stod parkert langs traséen. Jeg begynte derfor å se en annen vei hver gang jeg skulle passere bilen.

Fordelen ved å være jevnt sur er at jeg aldri fikk noen nedturer underveis. Jeg slapp også unna oppturer.

En jente hadde en fantastisk matstasjon i Torpängsvägen der hun serverte nøtter, chips, godteri, blåbærsuppe, saft mm. 
I TEC er det flere uoffisielle matstasjoner. Den første er en løps-vake der en blid og øldrikkende gjeng har satt ut fakler langs traséen, deler ut godsaker og arrangerer drikkeleker samtidig som de heier på deltakerne.

De to neste er i Havrevägen. Den første var automatisert og ubemannet, men hadde både musikk, mat og drikke gjennom hele døgnet. Den neste, som jeg filmet for TEC-tv i 2016, serverte vafler, bananer, appelsiner og diverse drikkesaker. Jeg fortalte dem at min deltakelse i TEC er avhengig at de fortsetter med matstasjonen sin.

Den siste matstasjonen ligger 1,5 km før mål og er bemannet av en jente som serverer diverse godbiter. Alle de uoffisielle matstasjonene skaper litt ekstra stemning og gir god energi når man begynner å bli litt sliten.

 
Johanna Bergman passerer meg i forrykende fart på vei til ny svensk rekord på 100-miles 

Mye liv ved løpsvaken ved Rönningesjön 

Det går mot kveld

Etter vending kommer en bratt bakke som er perfekt å spise og drikke i - foto: Martin Ramefelt 
Jeg er ikke spesielt glad i dagslys og gledet meg veldig til natten. Ulempen med løp som går i den lyse tiden av året er at natten er litt for kort, men de timene den varer er gjerne den fineste tiden jeg vet om på et løp. Når man er sur og ikke ønsker å plage andre med surheten sin er natten ekstra fin, da man bare blir en mørk skygge med hodelykt.

Så snart det ble mørkt steg humøret mitt litt til tross for at jeg følte meg ganske elendig. Legge var tunge og steinharde, nesen rant og kvalmen var plagsom hele tiden. Det eneste som fjernet kvalmen for en stund var å spise frukt, lakris, syltede agurker og andre rare saker. Etter å ha spist flere kilo med rare ting ble magen veldig hard og oppblåst og jeg var nødt til å begrense meg. Det både kjentes og så ut som om jeg hadde svelget et basketball.

Vakker kveld ved Gullsjön der jeg pleide å brøle på vei mot fortet 

I følge GPSen løp jeg litt ekstra ved Skogbergafortet midt på natten. Kanskje jeg sov? 

Det første morgenlyset ved Rønningesjön ved 05-tiden 
Utover natten ble det veldig kaldt, men også stjerneklart og vakkert. Kroppen var imidlertid helt tom for energi og det gjorde vondt overalt. Skjegget humret lavt. Jeg bet tenna sammen og fortsatte på nye runder der løpingen ble erstattet av mer og mer gåing.

Lanbent mann i den første morgensolen
Det er veldig vanskelig å gjennomføre et 100-miles løp for kjedelige mennesker. Man må stort sett være alene sammen med seg selv, noe som kan bli uutholdelig dersom man er veldig kjedelig å være sammen med.

Mange kjedelige mennesker finner hverandre naturligvis. De er lette å kjenne igjen, da de er avhengige av å være sammen med andre store deler av livet for ikke å gå til grunne av kjedsomhet.

De mest kjedelig er derfor også ofte de mest sosiale menneskene. Morsomme mennesker tåler å være mye mer alene fordi de har det gøy med seg selv. De blir imidlertid ofte invitert til middager, fester osv for å underholde alle de kjedelige.

Dersom man skal løpe lange løp og tilhører den kjedelige halvparten av befolkningen, er en pacer i praksis den eneste muligheten til å fullføre. I motsatt fall bryter man som oftest.

Jeg pleier å trives i eget selskap, men denne gangen var jeg såpass sur at jeg ikke var spesielt givende å være sammen med alene. Jeg kjente at jeg var nødt til å mobilisere ekstra mye viljestyrke for å fortsette i eget selskap.

Hastigheten (den blå linjen) var jevnt og fint nedadgående gjennom hele løpet
I løpet av de 14 rundene i løpet gikk hastigheten jevnt og trutt nedover. Mens jeg vandret rundt i skogen på de siste rundene forsøkte jeg  å regne ut når den ville bli null, men klarte det ikke da hjernen ikke var villig til å hjelpe meg etter en søvnløs natt. Jeg stoppet i stedet opp i skogen og lagde noen kraftige hyll og rall i håp om at det ville hjelpe meg videre. På en av rundene fikk jeg svar av en irritert svane.

Sliten mann i mål etter snaue 25 timer - foto: Marit K Berg Bjerknes 
Selv om det gikk grenseløst sakte mot slutten klarte jeg heldigvis å fullføre. Det var utrolig deilig å komme i mål etter å ha brukt nærmere 3 timer mer enn i fjor. Ett slag mot skjegget var vunnet, jeg var kvalifisert til å delta i lotteriet til Western States 100-miles og mitt niende 100-miles løp var i boks.

Som vanlig kan TEC anbefales på det varmeste. Supre arrangører og hyggelige løpere med unntak av en høy sur mann med skjegg som ikke ble blid før han kom i mål.



tirsdag 11. april 2017

Påskeharemaraton med skjev sol

Jeg er syklist og langrennsløper, men løp likevel et par maraton da jeg var i begynnelsen av 20-årene. Deretter sluttet jeg brått med løping selv om jeg av og til har deltatt på ett og annet ultraløp. Jeg fikk nemlig en svoger som hadde løpt maraton på 2.30 og orket ikke tanken på alle de spørsmålene jeg visste jeg ville bli utsatt for fra familien selv om jeg hadde løpt ganske fort: Setter du deg ned for å spise underveis?, Går du like mye som du løper? hvorfor bruker du så lang tid som 2.50? Har du ikke lyst til å prøve å løpe raskt en gang?

Måne, lampe og tre fugler varslet at det ville bli skjev som under Påskeharemaraton. 
Løplabbets Påskeharemaraton vekket likevel lysten min på å prøve meg på maratondistansen igjen. Løpet går fra Ski til Sandvika og som en ekstra bonus gikk startkontingenten til Barnekreftforeningen.

Grytidlig å morgenen på løpsdagen ble jeg likevel litt skeptisk. Jeg gikk ut på terrassen kl 06.00 og så måne, lampe og tre fugler. Det var så vakkert at jeg ble stående som fjetret, samtidig som jeg ble litt bekymret i og med at måne, lampe og tre fugler varsler skjev sol som visstnok skal tappe mennesker for kjærlighet og energi.

Løpsgeneral Geir Frykholm gir den siste informasjonen til løperne før start kl 10.15. 
Starten gikk kl 10.15 utenfor hovedinngangen til Ski Storsenter. Mesteparten av ruten går på asfalterte gang- og sykkelveier, fortau eller småveier samt en liten strekning på jord og grus på Kyststien mellom Maxbo på Vækerø og og Lysaker.

Fra Ski til Sandvika er det 42,2 km hvis man passer på å få med seg den lille vorten til høyre ved Langhus
Jeg lot meg raskt adoptere av Heidi Grønnvoll og Neil Dryland. Etter en liten stund dukket Nils Hjelle også opp, og vi løp mesteparten av løpet sammen og skravlet store deler av tiden. Et par andre kom også til og på det meste var vi 10 stykker.

Heidi, Henning og Neil sørger effektivt for at ingen kommer forbi på Langhus (foto: Marit Ryland) 
Helt fra start var jeg plaget av den skjeve solen, men pratet ikke om det med de andre i frykt for at de ikke ville skjønne hva jeg egentlig siktet til. Praten gikk derfor i stedet om andre emner, blant annet hva det egentlig ville si å være voksen. Deretter kom vi inn på at så snart et menneske runder 50 år trer det inn i det som normalt kalles dødens forkammer og at årene fra man er 50 til man dør først og fremt handler om å forberede seg på døden.

Nedover Kongsveien I
 Løpet gikk i bølgende terreng fra Ski til Hauketo, opp til Sæter og deretter til Sjømannsskolen og ned i Gamlebyen, over Rådhusplassen og videre langs sjøen frem til Lysaker for å fortsette på småveier resten av stykket til Sandvika.

Nedover Kongsveien II

På den fine kyststien langs Ullerns riviera i Vækerøparken (foto; Bjørn Hyjanstorp) 

Neil og Heidi freser langs Ullerns riviera (foto: Bjørn Hyjanstorp) 

Jeg bruker eldgamle teknikker på å gjemme meg i mengden (foto; Bjørn Hyjanstorp)
Etter en kort, men nødvendig stopp, i skogen langs kyststien ved Ullerns riviera, fortsatte jeg alene. Heidi, Neil, Nils & co lå et par hundre meter lenger fremme. I bakken opp mot Lysakerlokket stoppet de et øyeblikk for å spise påskemarsipan, men jeg nådde ikke frem før de fortsatte.

Uten marsipan i kroppen, og med skjev sol på himmelen, ble jeg usikker på veien og stoppet opp for å sjekke. Så snart jeg fant ut hvor jeg skulle ble jeg tatt igjen av trioen Synne Granå Vesterhus, Anna Ryymin og Kristine Lier. Etter en liten disputt om veivalget løp vi videre sammen. I neste kryss hadde vi havnet rett foran Heidi, Neil, Nils & Co som hadde fått med seg en liten ekstra sving.

Vi pratet om løpingens fordeler. Jeg tok opp noe som er viktig for meg, nemlig at livet stort sett består av sammenhengende smerte for de fleste, og at løpingen gir en kjærkommen pause der man kun føler fysisk smerte. Svarene fra Synne, Anna & Kristine var såpass avmålte at jeg tolket det som om de ikke var helt enige med meg.

Fremme i Sandvika bar det rett til Løplabbet for målgang, solo og boller. I tillegg ble det litt småprat med flere av de andre som hadde kommet i mål og som premierte seg selv ved å kjøpe nye løpesko.

Post-maraton kos i vårsolen (foto: Nils Hjelle) 
Jeg kjøpte et par blå løpesko og fine grå sokker på Løplabbet før det ble noen pils i solen på Fellini med de andre løperne. Vi skravlet i vei og heiet såpass kraftig på de løperne som kom forbi at jeg nesten ikke hadde stemme igjen da jeg dro hjem. Alle var enige i at det hadde vært et fint Påskeharemaraton.

På bussen hjem funderte jeg om jeg skulle blogge fra løpet eller ikke. Da vi drakk øl ble jeg presset ganske hardt til å blogge av et par av de andre, og var redd for at jeg kunne bli utsatt for noe alvorlig dersom jeg ikke gjorde som de ønsket. Jeg tenkte at jeg bør være ekstra forsiktig på en dag med skjev sol.

søndag 19. mars 2017

Jeløya - øya med Norges mest underdanige og undertrykte befolkning

Da jeg våknet og tok en kikk på sosiale medier søndag, så jeg at nesten alle medlemmene i Romerike Ultraløperklubb hadde virret rundt omkring på snøfrie stier på Jeløya dagen før.

Kroppen min var sterkt preget etter å ha vært barnevakt for en 11 måneder gammel gutt i helgen, og det kjentes ut som om den ville ha godt av å få bevege seg litt. Jeg bestemte derfor at jeg skulle ta en runde i løype til 3-toppsløpet på Jeløya.

Jeløya: vakker på et sørgmodig vis 
Den sørlige delen av Jeløya er paddeflat og kunne like gjerne vært i Danmark, mens den nordlige delen har noen lave bølgende skogkledte åser. Til tross for at 3-toppsløpet er 30 km er det veldig lett siden Jeløya er noe av det flateste man kan komme komme borti i denne delen av Norge.

Løypa til 3-toppsløpet går rundt store deler av Jeløya
Jeg synes naturen på Jeløya er veldig vakker. Kulturlandskapet i sør har jeg gått mange turer i opp gjennom årene, mens åsene i nord var mer ukjente for meg. Det var likevel ikke naturen som gjorde meg mest nysgjerrig.

Det sies at Mossinger og Jeløyianere er de mest undertrykte og underdanige menneskene i Norge. Jeg har hørt noe om årsakene tidligere, men håpet at en løpetur på Jeløya ville bidra til noe mer kunnskap og innsikt.

Moss og Jeløya har for eksempel ikke fostret opp en eneste kjent person etter 2. verdenskrig til tross for en befolkning på rundt 32 000. Forutsetningen er at man er villig til å se bort fra Ari Behn som tross alt er kjent på sitt vis.

I tillegg sies det at Mossinger og Jeløyianere mangler et hvert snev av lederegenskaper. En hodejeger jeg kjenner har fortalt at dersom det kommer frem at en kandidat til en lederstilling er fra Moss eller Jeløya, går søknaden rett i søppelkassen. Alle de nødvendige egenskapene er rett og slett totalt fraværende.

 Siden lederegenskapene mangler, må de aller fleste innfødte pendle til Oslo eller andre steder der de finner arbeidsplasser med noen som er villige til å lede dem. I de bedriftene som finnes i Moss kommune, er det nesten alltid slik at lederen kommer fra en annen kommune.

Etter å ha vært barnevakt i helgen hadde kroppen godt av en løpetur 
Løpeturen min startet ved Søly båthavn og gikk i retning av Reiertangen. Det var mange mennesker på turveien, men de fleste som kom i mot så ned i bakken så snart jeg så på dem. Jeg takket tre damer for å gi meg plass til å passere dem nedenfor Alby og fikk "Ja du sier vel det" som svar med den mest livstrøtte stemmen jeg har hørt hittil i år.

Nedtrykte mennesker samler seg ofte i Breidbukta uten å ha noe å ta seg til 
Den første toppen på turen var Rødsåsen. Den er ikke stort høyere enn 69,9 meter, men har fin utsikt vestover. Etter å ha fundert litt på veien nådde jeg toppen. En lyshåret dame satt og så trist utover havet. Jeg nikket forsiktig til henne. Hun så på meg med et glassaktig og sørgmodig blikk og det virket som om hun så tvers gjennom meg. Jeg snudde meg derfor mot sjøen og tok et bilde.

Før jeg dro hjemmefra studerte jeg kartet over Jeløya og memorerte løypa til 3-toppsløpet. Så langt hadde det vært greit å finne frem og jeg fortsatte videre langs sjøen på vestsiden av øya. Det ble etterhvert rullestein på stranden, noe som ga herlig massasje for føttene. Jeg passerte tre menn som satt og grillet pølser på et bål uten å utveksle et eneste ord seg i mellom. Det er visstnok slik at mange finner stor trøst i å tenne bål.

Fin utsikt til Horten fra Rødsåsen 

Selv trærne er så nedtrykte at de legger seg ned over hele Jeløya

Med mindre det settes opp forbudsskilt, tenner Jeløyianere bål overalt de kommer 

Gullholmen sett fra kyststien 
 Mens jeg løp langs vestsiden av øya tenkte jeg på de forklaringene jeg hadde hørt om hvorfor Mossinger og Jeløyianere er så undertrykte og underdanige.

En forklaring er at de aldri har fått slippe til som ledere. Noe få mektige familier har eid bedriftene og storgårdene i området i mange generasjoner. Innbyggerne har derfor blitt trent opp til å adlyde ordre, men ikke til å ta beslutninger. Dert sies derfor at folk fra området er sjeldent velegnet som menige soldater fordi de alltid gjør som de blir bedt om uten å mukke. De har derfor blitt veldig populære i bedrifter der ledelsen ikke liker at det stilles spørsmål ved tingenes tilstand.

Livet som underordnede i flere generasjoner har imidlertid ført til at Mossinger og Jeløyianere har blitt mer underdanige eller resten av befolkningen i Norge. I tillegg fører den begrensede innflytelsen over egen tilværelse til at mange familier har blitt ganske nedtrykte over tid. De fleste har derfor mer behov for å finne noe å trøste seg med enn nordmenn flest. De færreste har slått seg på flaska, men det er vanlig å holde en stein av rombeporfyr i hånden hvis man ikke har tid eller anledning til tenne et bål i strandkanten. Dette gir visstnok ganske god trøst.

Når livet går en Jeløyianer i mot holder man ofte en stein av rombeporfyr i hånden som trøst 

Naturen på Jeløya er vakker, men er preget av alt tungsinnet på øya 

Jeløy radio - den første senderen var på plass i 1930
 De som har hatt makten i Moss og på Jeløya har selvsagt utnyttet at innbyggerne er så underdanige og undertrykte. En liten økonomisk og sosial elite på et 50-talls personer bestemmer i praksis så og si alt for sine 32 000 undersåtter. Selv om det ikke er bekreftet, sies det at eliten seg i mellom kaller de øvrige innbyggerne for treller.

Det er vakkert langs kyststien 

For å holde befolkningen forvirret har eliten pepret Jeløya med meningsløse skilt 

Ektepar fra Moss og Jeløya gjør sjelden aktiviteter sammen 

Flere steder på Jeløya er det etablert togspor som går flere kilometer til havs. Hva de brukes til vet ingen.  

Kunsten på Jeløya speiler innbyggernes nedtrykte og underdanige sinnelag 
 Etter at man har nådd Refsnes gods fortsetter stien nordover og begynner å stige oppover i åsen. Den vender deretter sørover før man kommer til en gård og forsetter nordover på Rambergveien til man kommer ned til Rambergbukta.

Vårtegn i Dragonåsen

En av de mest kjente gårdene langs Rambergveien: Ramberg søndre

Rambergbukta ligger der stille og vakker 

Stien opp mot Bjørnåsen

På vei opp til Bjørnåsen med en forkjølelse på vei 

Utsikt til Nes Camping fra Bjørnåsen 
 På den 138 meter høye toppen av Bjørnåsen møtte jeg et par i femti-årene. Jeg var blid da jeg nådde toppen og sa hei til dem. De så på meg med tomme blikk uten å si noe, før de snudde seg og kikket ut over fjorden igjen. Nedenfor åsen ligger Nes Camping der alle campingsvogner er plassert i formasjon med militær presisjon.

Fin utsikt ut over Oslofjorden fra Bjørnåsen

Den berømte utsikten til Hurumlandet fra Bjørnåsen

Nord for Bjørnåsen er det mer trær enn skog 

Blant de undertrykte innbyggerne et det et lite innslag av selvironi 

Den rike eliten har enerett på å bruke benkene som er satt ut langs stiene på Jeløya

Eliten har sørget for særskrivningsfeil på skiltene slik at de undertrykte aldri skal bli gode i norsk 

Eliten forsøker å skremme folk fra eiendommene sine med falske trusler om okser 

Langs det forurensede Mossesundet er det plassert ut vakre betongtønner 
 Forbannelsen over Moss og Jeløya sies å skulle forsvinne den dagen det blir født en ledertype i regionen som kan befri de 32 000 undertrykte fra eliten som styrer over dem i dag. Det sies at denne "frelseren" skal unnfanges på en liten avsidesliggende strand på østsiden av Jeløya.

Hver vår- og sommernatt er det visstnok opptil 3-4 par som holder på til en hver tid. Stien til 3-toppsløpet går rett over stranden. Til tross for at at jeg så mange spor etter den som hadde forsøkt å unnfange en frelser, var det ikke en levende sjel på stranden.

Stranden der Moss og Jeløyas frelser skal unnfanget 
Litt svaberg, litt strand, og litt skog = ekte kyststi



Den berømte Kjeholmen med Moss i det fjerne 

Eliten har masse jakttårn på Jeløya der de sitter og plaffer ned alt som beveger seg 

To nedtrykte menn på vei til sjøs 

Mange trær er så deprimerte at de har begynt å vokse bortover 

Det mest berørte veikrysset på Jeløya 

Jeløya, og Moss kommunes, høyeste punkt 
 Den siste toppen man skal opp på er det høyeste punktet i Moss kommune - Rambergåsen på svimlende 140 meter. Det er ingen grunn til å valfarte til toppen for utsiktens del, men man kan så vidt skimte Oslofjorden mellom trærne.

Den rike eliten rir i stykker de aller fleste stiene på Jeløya. Ingen tør å si dem i mot 

Bikubene til de undertrykte er malt i farger som skal hindre de rike jordeierne å finne dem 
 Fra Rambergsåsen bærer det nordover til Reierbukta via Moss tennisklubb, Galleri Varden og den flotte Reieralléen.

Dyre biler og store hus preger områdene den rike eliten bor i 

Den vakre alléen ned til et av godsene der representanter for eliten holder hus 

Tilbake i Reierbukta etter drøye 28 kilometer 
 Ved Reierbukta var jeg tilbake der jeg hadde vært for noen timer siden. Den siste halvannen kilometeren gikk langs den samme turveien jeg hadde begynt med. Jeg avsluttet ved Søly båthavn etter en fin runde i vakre omgivelser.

Jeg synes det er trist at innbyggerne på Jeløya og i Moss lever under så vanskelige kår i dag, og håper at den en dag får en leder som kan sørge for at de blir frie igjen på linje med resten av befolkningen i Norge. De fortjener det virkelig.